Jeg har tenkt å være ærlig nå, jeg har tenkt å tilstå noen ting, jeg har også tenkt til å dele en del av mine filosofier. Nå er jeg ærlig. Men jeg vil ikke at dere skal bli skremt, dere skal ikke fundere og dere skal slippe å være redd for meg. Jeg har det nemlig bra nå, veldig bra faktisk! Dette er bare mine tanker rundt en litt mer alvorlig del av menneskes eksistens.
Og til deg mamma, som helt sikkert leser dette, beklager så mye altså!
Jeg har alltid hatt fryktelig lett for å falle ned i det man kan kalle for.. ja, litt mørke daler. Jeg har alltid vært lett å vippe av pinnen og har latt meg selv bli såret. Dette går langt tilbake faktisk.
Mitt første minne er fra 5 klasse. Jeg skulle i bursdag, men fant ingen klær i skapet mitt som passet lengre, eller som satt "riktig" lengre. Jeg var nemlig overvektig, og fult klar over det. Jeg ble så fryktelig skuffet over meg selv, gråt og så meg selv i speilet og tenkte: MONSTER. Allerede da lage jeg planer for å gå ned i vekt og bli "normal", bli som de andre jentene og få oppmerksomhet fra gutter. Annen oppmerksomhet enn baksnakking.
Dette har fult meg oppover. Jeg har aldri kunnet se meg i speilet og sagt at jeg er bra nok, at jeg er fin nok og at jeg er tynn nok. Jeg har strebet etter perfeksjon, noe jeg har funnet ut at ikke finnes. Dessverre!
Jeg begynte min karriere med kjærester allerede i 7/8 klasse. Men uten selvrespekt tiltrekker man seg mye rart. Det kan jeg skrive under på. Jeg tillot en spesiell gutt å rakke ned på meg i flere måneder, jeg tok han alltid tilbake. Det var til og med jeg som sa unnskyld. Mamma og pappa likte han ikke så godt, men de godtok forholdet, å nekte meg nyttet jo ikke uansett. Da hadde jeg nok bare gått bak ryggen deres, sånn var jeg dessverre på denne tiden.
Ungdomsskolen var på mange måter perfekt når det kom til skole, miljø og venner. Men dette var også den tiden jeg slet mest psykisk og med selvbildet mitt. Ingenting stemte for meg. Jeg har som sagt alltid strebet etter perfeksjon, og slankekur etter slankekur satt sammen av meg selv, ble prøvd ut. Desverre så jeg ingen resultater, selvfølgelig. Det var dømt til å gå til helvete. Venner og familie satt alle kluter til, og på en eller annen måte gikk det over.
jeg har tenkt på å ta mitt eget liv, jeg har hatet meg selv og jeg har vært deprimert. heldigvis har ting stabilisert seg, med god hjelp av mamma, pappa, tante, venner og helsesøster som alltid åpnet døren sin for meg. og skolen som aldri satt spørsmålstegn ved mine regelmessige besøk til helsesøster. Jeg var aldri et ekstremt tilfelle, men jeg har kjent på følelsen av håpløshet. og det er tungt. fryktelig tungt.
hvorfor skjedde dette med meg? jeg vet ikke. jeg har jo hatt en fin oppvekst, jeg har jo en støttende familie og venner, karakterer og jobb. Jeg har hatt ting lagt til rette for meg. Det mest traumatiske jeg har opplevd er selvmord i nær vennekrets av familien, at faren min nesten døde etter en operasjon, svik og problemer med selvbildet. Dette er jo bare erter i forhold til hva mange andre opplever. Men vi har en subjektiv opplevelsesverden, vi er individer som tåler forskjellige grader av smerte. Dette var min grense, og den nådde jeg. Og veggen var hard, og veien tilbake var lang.
Men i dag har jeg det fantastisk, jeg var aldri ekstrem som sagt, men det har skjedd meg også. Vil si takk og unnskyld til mamma, pappa og tante. og vennene mine. dere er utrolige, jeg er genuint glad i dere og håper dere forstår at uten dere hadde ting kanskje vært anderledes!
jeg skylder dere alt
